Kundehistorier


Me and the Electrons

Jeg kjøpte en elbil og jeg elsker den

Sid Schwab
May 9, 2014

Jeg har gjort noe som er så ulikt meg at jeg fortsatt nesten ikke kan tro at jeg har gjort det. Jeg har kjøpt meg en helelektrisk Tesla Model S. Jeg. Jeg går i olabukser. Jeg kjøper dem på salg. Det er sånn med skjortene mine også, Eddie Bauer, 40 prosent avslag på salg. Jeg stopper sokkene mine. Jeg beholdt den første bilen jeg kjøpte i 20 år, bygde om motoren etter 320 000 kilometer, før jeg til slutt fikk ny lakk på den og ga den til auksjon til det lokale Little League-laget. Den siste bilen jeg hadde, kjøpte jeg brukt og jeg kjørte den i nesten 20 år, noe som la 380 000 kilometer til de 32 000 den allerede hadde på telleren. Bilen til konen nådde nylig 160 000 kilometer.

For flere år siden fikk jeg en brukt '87-modell Jaguar XJ-6, Vanden Plas, det siste stilåret av den peneste bilen britene noen gang har laget. Den kostet mindre enn jeg ville ha betalt for en ny Honda, men jeg leverte den tilbake etter to dager. Hvorfor? Fordi jeg ikke likte formodningen om at jeg var en rik doktor som spradet rundt i en fancy bil. Men jeg elsket den de få timene.

Ettersom den gamle bilen min begynte å vise tegn på alderdom begynte jeg å vurdere hva jeg ville bytte den med. Jeg har alltid elsket BMW-er (den første bilen var en ’72-modell 1600), spesielt M-versjonen, men jeg visste at jeg aldri kom til å betale så mye for en bil. Jeg hadde nesten bestemt meg for en Mazda 3, en av de beste bilene på markedet for minst mulig penger. Men for noen måneder siden, uten noen spesiell grunn, hadde jeg smøget meg opp til Tesla-fyren på det årlige bilshowet i Seattle, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt en prøvekjøring uka etter.

Jeg hadde brukt en del tid på å lese om den teknologiske trolldommen til denne bilen, så mens vi somlet oss gjennom trafikken i Bellevue-sentrum var det ikke mye Tom, «veilederen», kunne fortelle meg som jeg ikke allerede visste. Så kjørte vi inn på motorveien. «Ser ut som det er klart i kollektivfeltet», sa han. «Kan du ikke trykke litt på gasspedalen?» Jeg gjorde det. Akkurat da sa konen min og jeg, samtidig, noe som jeg er sikker på at han hører flere ganger om dagen: «HOLY S***!!!»

Teslaen er en stor bil, en familiebil, en hatchback som lett har plass til fem voksne og i tillegg har plass til en tredje rad av bakovervendte barneseter. Den er nydelig og elegant, men ved første øyekast er det mulig man ikke tenker rakett. Det er den. Med den kraftige elektriske motoren går den som bare det, akselererer sømløst, direktedrift, ingen giring. Kraften er der, umiddelbart, ved alle hastigheter. Det finnes ikke lik. Og nevnte jeg at den er nydelig?

Jeg likte alt. Den er komfortabel og litt eksotisk inni, alle kontrollmekanismene er på en gigantisk berøringsskjerm, så det er ingen knapper eller knotter. Det er enkelt, feilfritt og elegant. Den går. Den vil løpe, krever det, og gjør det med en nesten skummel stillhet. G-kraften tvinger passasjerene inn i seteryggene, som om de blir dyttet av en usynlig hånd. To hender. Virkelig sterke hender.

Og den er nydelig.

Så jeg leste mer, så på videoer, dro tilbake for et par prøvekjøringer til. Jeg fortalte meg selv meg selv at det ikke var fornuftig å bruke så mye penger på en bil, det uansett hvilken bil det er. Men jeg hadde allerede falt for den. Jeg elsket tanken om å aldri mer bruke bensin, om å bare plugge den inn i garasjen og ha en full «tank» hver morgen og om å kunne kjøre over 40 mil uten å måtte lade. Jeg lurte på hvordan de helt fra starten, hadde klart å lage en bil som hadde vunnet nesten hver eneste pris som finnes; og jeg nøt nettverket av superladere de har bygget, bare for Teslaer, gratis og raskst i verden. Et par kopper med kaffe og du er klar for å dra videre. Folk har kjørt fra en ende av USA til den andre, og så tilbake igjen. Det bare ved bruk av superladere, uten å ha brukt et øre på «drivstoff» og uten å ha produsert et milligram med utslipp.

Jeg har ikke den selvbevisste følelsen jeg hadde med Jaguaren. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det er det at jeg helt klart holder i den korte enden av livspinnen. Kanskje det er fordi jeg mener at menneskeskapte karbonutslipp er det farligste som skjer i verden. Eller kanskje jeg endelig har blitt den nytelsessyke drittsekken jeg aldri trodde jeg ville bli. Hvis det er tilfelle, er det helt greit for min del.

Sid Schwab er en 85 prosent pensjonert kirurg som liker å skrive.

Denne artikkelen ble først vist på ReadWave.com.


X Deutschland Site Besuchen